In scandinavian only sorry

Seen in Oslo June the 5th. And reviewed for Circus Scandinavia by

Elisabeth Hjelm

Cirkus Raluy – et gufs fra fortiden!

Dersom man tror på direksjonens Store Ord og besøker det spanske Circo Raluy i den tro at dette er Verdens Beste/Verdens Eldste, så blir man sørgelig skuffet. Og vil skygge unna besøk i andre cirkus i fremtiden.

Men dersom man besøker cirkuset for å få en museumsopplevelse pluss litt artistunderholdning på kjøpet kan kvelden bli passe hyggelig. Men du betaler dyrt for hyggen – billettprisene da cirkuset besøkte Oslo var høyere enn hos samtlige norske cirkus.

Etter å ha lest Aftenpostens ukritiske knefall for utlendinger i Norge, der tittelen lyder ”Verdens beste sirkus” gikk jeg dit med all mulig skepsis. (Hva vil Ringling, Krone, Mundial og andre si til denne påstanden, tro?)

Nåja, vi betalte billettene, vandret rundt blant gamle vogner – noen er rene klenodier fra den tid cirkus forflyttet seg ved hestekraft – og takket min skaper for at vi lever i vår tid, med komfortable campingvogner.

Åpningsmusikken – tape med ”live” trommeslager – lød kjent. Den er brukt – med orkester og påkostet parade av blant annet Cirkus Merano og Roncalli.

Her kommer mitt første spørsmålstegn: Dersom man vil gjennomføre en forestilling a la Good Old Days – hvorfor ikke et par musikere på orkestertribunen? ”Boksmusikk” er meg bekjent en nyere oppfinnelse.

Først ut er to Raluysøstre med spansk dans og balanse på rullende kuler i ”opp-og-nedoverbakke”. Nummeret hører hjemme på en skoleavslutning – man er ikke artist når man trenger støttehjelp av pappa/onkel!

Klovnene Lluiset og Monti beviste ikke at spanske klovner er ”verdens beste”, men i deres senere entreer var de positive innslag som dekket over en del mangler ved rekvisittbytter etc.

Rosita Raluy Chy – hva skal man si om hennes kinesiskinspirerte ”drilløvelse”? Unge jenter i norske skolekorps har større ferdigheter når de marsjerer en 17. mai. Men på monosykkel, med risskåler, var hun rimelig ok tross i et par miss.

Trapesartist Graziella henledet oppmerksomheten på de vakre dekorasjonene i kuppelen. Hun må være spansk mester i raskt kostymeskift – en klovneentre senere var hun partner i Francis Raluys perchnummer. Dersom han får utvikle sitt nummer utenom familien – og med en makker som utfører noe oppe på perchen – har han potensiale til å bli en meget god perchakrobat!

Et dramatisk knivkasternummer, Los Balaton, følger. Mye kan sikkert gå galt selv om knivkasteren bare står halvannen meter fra målet.  Det ”normale” er jo minimum en halv manesjelengde. Tilløp til piping fra noen av de 52 tilskuerne i teltet. Men han traff jo platen, ikke jentene.

Jongløren William Giribaldi var et sympatisk bekjentskap – i en Kris Kremo-kopi. Med hatt, sigar, sigarkasser og tennisballer. Også her ser jeg et potensiale til et ok jonglørenummer hvis han får utviklet sitt talent fritt – en kopi blir sjelden bedre enn originalen. Men unge William hadde i hvert fall glimtet i øyet.

Duo Swider – sabelbalanse/perch – overrasket på grunn av festlige 1700-tallskostymer. Og Hr. Swider ”solgte” tricket med et tungt bord på champagneflaske som panneperch riktig godt.

Duo Cardinalis sjøløver var forestillingens beste nummer. Glade mennesker og dyr i munter lek.  Dette er et nummer som forsvarer sin plass på plakaten i større, moderne cirkus.

13 mennesker + direktør i finalen sier i grunnen alt.

Honnør til den som har valgt ut musikkstykkene – nå er jo ikke jeg tilhenger av moderne rytmer.

Personlig tror jeg at konseptet cirkusmuseum med en times artistopptreden vil fenge mer enn å presentere seg som ”verdens beste”. Men da bør Circo Raluy finne seg et permanent tilholdssted, kanskje i hjembyen Barcelona, der familien kan dyrke sin hobby i fred og ro – der spesielt interesserte oppsøker dem og ikke omvendt. Et sted der familiens artisttalenter – for de finnes også – kan utvikle seg med henblikk på å leve av sin kunst..

Jeg synes det er trist at Spanias ambassade /Det spanske Turistkontor – med den makt de representerer velger dette etablissementet til å representerer landets cirkustradisjoner utad. Trist må det også være for familien Raluy å ha blitt forespeilet inntektsgivende turneer i land de ikke selv kjenner til.

Direktør Carlos Raluy sa til meg etter forestillingen at han ikke visste – før han kom hit – at norske cirkus for det meste kjører  ”1-dags-plasser”. De sliter med å fullføre Oslo – planen er å spille til 15. juni, og så reise videre til Drammen. Å reise til Bergen – eller forflytte seg med de museale vognene (de kan holde en toppfart på 30 km/t) er nå utenkelig. I øyeblikket forhandler man om rimelig båttransport til Bergen. Men det mest sannsynlige er retur til hjemlandet.

Jaha, tenkte jeg – hva er nå tilbake av de Store Ord?

Besøkstallet for Oslo sier litt om hva publikum vil ha. Et gjennomsnittlig besøk på 55 personer pr. dag ville fått norske direktører til å rive av seg håret.

Mest er jeg irritert over avisen Aftenpostens ukritiske bruk av Store Ord – joda – utklipp av artikkelen var på plass ved inngangen! Men her, som i mange andre tilfeller, opplever man knefall for det ”fremmedlandske”.

Jeg tenker med gru på avisoverskriftene dersom Arnardo, Merano, Arena eller Benneweiss hadde tillatt seg å presentere et tilsvarende program.

Herved er det bevist at det som står i avisen ikke alltid er sannheten. OG – god kritikk betyr ikke publikumssuksess!

Nåja – det ble en rimelig hyggelig kveld til en meget høy pris, der det mest interessante var å gå rundt og kikke på de museale vognene.

Jeg gir herved ideen gratis til cirkusdirektører som er blitt trette av livet på landevegen og ikke vet hva de vil gjøre som pensjonister: Finn et sentralt sted, kjøp inn gamle vogner, puss dem opp, kall det kultur, og legg inn en miniforestilling med billige artister for å skape et levende museum.  Med litt flaks får man også statsstøtte til dette.

Elisabeth Hjelm - Norway.

 

Front